Trygghet før synlighet

I dag la jeg ut min andre 🎬 YouTube-video. Det har vært en prossess med så mye frykt over tid, selv om det å være synlig var en frykt i seg selv, så var ikke det like skummelt når jeg fant ut hva jeg faktisk ønsket å formidle og fant den kanalen som skremte meg litt, men som jeg også hadde en dragning mot. Det var Youtube. En del av meg tenker hjelp hva har jeg gjort, og en annen er sykt stolt for at jeg følger hjertet.

Her er videoen om du vil se den:

📝 Om du heller vil lese

Under finner du en versjon av det jeg deler i videoen.

Jeg har justert litt mens jeg snakket, men her er det skrevet slik jeg følte det i hjertet.

Hvis du så den første videoen min, så vet du kanskje at jeg har kjent lenge på det der med å ville gjøre ting på min måte.

Men når jeg kjenner etter enda dypere – så er det én ting som egentlig har ligget under alt. Og det er trygghet.

Fordi før jeg kan være synlig, må jeg kjenne meg trygg. I kroppen. I stemmen min. I rommet jeg skaper fra.

Trygghet er ikke noe jeg "har" – det er noe jeg bygger. Og det skjer i små øyeblikk.

Når jeg velger å skape, selv om det ikke er perfekt. Når jeg velger å bli, selv om stemmen skjelver litt.

Jeg tror mange av oss har lært at synlighet handler om å tørre. Å hoppe. Å "bare gjøre det".

Men hva om det egentlig handler om å kjenne oss trygge nok til å bli sett? Ikke for det vi presterer – men for det vi er.

Trygghet for meg handler ikke om å ha alt på plass. Det handler om at det er trygt å være uferdig. At det er trygt å kjenne etter. At jeg kan være både rolig og synlig, uten å måtte bli en annen versjon av meg selv.

Jeg tenker noen ganger på Britney Spears sin intro i Circus. “There’s only two types of people in the world…”

Og jeg husker at jeg alltid har følt meg som en som observerer – men samtidig blitt fortalt at jeg må underholde for å være verdt å se.

Kanskje du også har kjent på det? At du må bli noen, før du kan vise deg. Men hva om det er trygt å bare være deg?Det handler om at det er trygt å være uferdig. At det er trygt å kjenne etter. At jeg kan være både rolig og synlig, uten å måtte bli en annen versjon av meg selv.

Jeg har jobbet med mange kunder som sier at de vil bli synlige… men det de egentlig lengter etter, er trygghet. Et sted de kan skape fra, uten å måtte stålsette og ta seg sammen først.

Helt i starten av businessen min fikk jeg et godt ment råd om å “poste mer”. Jeg hadde ikke helt klarthet ennå. Jeg visste ikke hva jeg ville formidle. 

Men jeg la ut noe. Bare for å gjøre det. Og selv om det kanskje så greit ut utenfra, så kjente jeg på det. At jeg ikke var stolt.

Og det har lært meg noe viktig: Når jeg skaper fra trygghet, kommer også stoltheten. Ikke fordi det er perfekt, men fordi det er sant.

Jeg vet at for noen ser synlighet enklere ut. Kanskje fordi de er mer målorienterte enn følelsesorienterte. Eller fordi de har et annet nervesystem – som ikke registrerer fare i samme tempo som vårt. Kanskje synlighet aldri føltes som en trussel for dem, bare en mulighet. Og det er helt greit. Vi har ulike veier, ulike rom å vokse i.

Kanskje du også kjenner på det. At du ikke trenger flere råd – men trygghet nok til å gjøre det på din måte.

Så hvis du også kjenner på det – at trygghet må komme før eksponering – så er du ikke alene.

Vi kan godt gjøre dette litt mer sakte. Litt mer mykt. Og med en god dose nysgjerrighet. For hva skjer når vi slipper kontrollen litt og skaper fra det stedet som faktisk føles sant?

Når vi føler oss trygge, tør vi å gå dypere. Når vi gir oss selv tid, får det vi skaper tyngde og kvalitet. Og når vi står stødig i det – da kommer stoltheten. Ikke som noe vi må vise frem, men som noe som gløder innenfra.

Det trenger ikke være stort. Det trenger ikke være perfekt. Men det kan få puste. Det kan få være ekte. Og det kan til og med kjennes litt fint.

💛

Klem Marte